waitingoutsidethelines

I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvor bra jeg hadde det og at livet mitt var på rett vei. 2012 skulle bli et fantastisk år og det hadde gått bra så langt. Jeg hadde store forventninger til dette året og mange planer var lagt. Men som jeg også skrev, og har skrevet før, så lønner det seg ikke å ha så store forventninger til noe. Hvis du har for store forventninger blir fallhøyden så stor når det ikke går som du hadde forventet.

Som dere sikkert har forstått så har det skjedd noe som ikke er så bra. I løpet av noen sekunder så kan livet bli snudd på hodet uten at du kan gjøre noe for å unngå det. Det har jeg fått oppleve. Jeg vil ikke gå så nærme innpå hva som har skjedd, men jeg kan snakke litt rundt om det.

For noen måneder siden var jeg ei glad, aktiv og lykkelig jente. Livet mitt var endelig bedre, men det skulle ikke vare lenge. Plutselig en dag ble livet mitt snudd på hodet. Jeg viste ikke der og da hvor alvorlig det var, men det skulle det vise seg og være. Jeg møtte "veggen" og havnet langt nede i "kjelleren". Jeg så absolutt ikke noe lys i tunnelen og ville egentlig bare forsvinne helt. De fleste sa at jeg burde se det positive i det, men det fantes ikke noe positivt i det i det hele tatt.

Jeg forsvant i min egen lille boble og tilbrakte meste tiden på rommet mitt. Fikk mange telefoner og meldinger av venner som lurte på hvor det hadde blitt av meg og de ville ha meg med ut. Jeg så langt ifra i humør til det og ville bare være for meg selv. Så ikke vitsen i noe lenger.

Tiden gikk og etter noen uker ble jeg operert. Ja, på grunn av det som skjedde måtte jeg operere og jeg måtte tilbringe de neste ukene på krykker. Ikke kult i det hele tatt.

Som jeg skrev lengre oppe, så var jeg ei aktiv jente som elsket idretten min over alt annet. Aktivitet blir det ikke så mye på meg fremover, bortsett fra styrke. Krykkene et kastet, heldigvis, og jeg går igjen. Men jogging, løping, hopping og alle aktiviteter som inneholder det må jeg se lenge etter. Da snakker jeg om flere måneder til et helt år. Jeg gikk fra å trene hver dag, til null treninger.

Dette året her skulle bli det siste året jeg skulle satse for fullt på idretten min. I hele vinter hadde jeg trent meg opp, og jeg hadde blitt mye bedre en før. Det var mange lag som hadde søkt om å få meg på deres lag og alt så ut som å gå den rette veien i år. Men neida, nå er jeg ute hele sesongen på grunn av en jævla skade!! Må innrømme at jeg blir ganske sint når jeg hører folk klager og sier at de ikke kan være med på trening eller gym osv, bare på grunn av at de har litt vondt i halsen eller litt vondt i en arm eller en fot, også sitter jeg der og kunnet gjort hva som helst for å kunne være med, men neida, jeg får ikke være med før om mange måneder, kanskje et år eller aldri, det er ikke alle som blir helt bra..!!! Jeg sier det en gang for alle, IKKE ta det for gitt at du kan gå, jogge, springe eller trene sånn generelt, sett pris på det, for plutselig så kan livet ditt bli snudd på hodet og det er du som sitter der å kunne gjort hva som helst for å kunne være med!! Så vær så snill å slutt å finne på unnskyldninger!

Mange av dere tenker sikker at det ikke er lenge med 6-12 måneder borte fra en idrett, men hvis det er noe man virkelig elsker, så er det tungt å være borte fra noe så lenge. Bare se for deg noe som du elsker, også blir du revet bort fra det sånn helt plutselig i flere måneder, kanskje et år, eller i verste fall for alltid. Det er tungt det. Følelsen av at noe som har vært en del av hverdagen min så lenge jeg kan huske, har nå blitt revet bort over en lengre periode er vondt og dagene er tommere.

Fotball har alltid vært der for meg, og det har hjulpet meg i vanskelige tider. Når jeg har vært langt nede, har det alltid vært godt å dra på trening for å gjøre noe og å tenke på noe annet. I det siste året, har jeg alltid vært i godt humør når jeg har kommet jeg fra trening, og jeg hatet når jeg gikk glipp av en trening. Men det var ikke ofte, jeg var en av de som var nesten alltid på trening.

For hver dag som går, føler jeg at jeg savner idretten min bare mere og mere, og det sliter meg ut psykisk. Jeg har ALDRI vært så langt nede før som jeg er den dag i dag. Jeg føler at for hver dag som går, så føler jeg meg bare lengre og lengre nede. Savnet blir større og større for hver dag som går, og jeg vet ikke om jeg kommer til å holde ut. De dagene laget har kamp, er de verste dagene. Jeg synes synd på de som er rundt meg de dagene, men jeg kan ikke noe for det, tanken på at jeg egentlig skulle ha spilt kamp er uutholdelig og det gjør meg sur og deprimert. Bare det å sitte på benken og ikke få spille og vite at jeg ikke får spille i år, er ren pining. Hater det! Hver dag så føler jeg at jeg glir bare lengre og lengre unna laget mitt.

Opptreningen er tung, tyngre enn når jeg trente hver dag. Ting som var så lette før, føles nesten umulig nå og det sliter på motivasjonen min. Men nå er det viktig å ta en dag av gangen og å fokusere på hvert fremskritt jeg tar.

Du vet ikke hva du har før du ha mistet det, selv om det bare er for en stund.

Hva skal jeg si? At jeg har det helt forferdelig? At jeg føler meg alene, trist og redd? At jeg bare vil forsvinne og at jeg sliter hver dag?

Nei, det ville vært å lyge. Jeg har det faktisk ganske bra for tiden, utrolig bra for å være konkret. Ja, selfølgelig er noen dager vanskeligere enn andre, men jeg har det mye bedre nå iforhold til hvordan jeg hadde det for 1 måned siden. Smilet er nå ekte, ikke et falskt smil som jeg ofte hadde for ikke så lenge siden.

Jeg har blitt flinkere til å tenke på andre ting og ikke min seksualitet. Jeg legger bort den tanken og bare lever livet og tar det som det kommer, det er ikke så mye jeg kunne gjort uansett. Jeg kan liksom ikke velge å være hetero, jeg må bare akseptere at jeg er bifil og ikke tenke noe mere over det. Selvfølgelig er det vanskelig enkelte ganger, men jeg må bare ''bite i det sure eplet'' og leve livet, og ikke stresse så mye med det.

Jeg har også blitt 18 år siden sist jeg blogget!! Utrolig godt, enedelig er jeg myndig og kan bestemme mere selv.
Fikk forresten kake på skolen på bursdag min, ikke bare en, men to!! :-) Spiste selvfølgelig ikke alt selv, sånn hvis dere lurer!

Da var vi kommet til år 2012. Gud hvor fort tiden går, synes ikke der er så veldig lenge siden nyttårsaften i fjor, eller for to år siden for å si det sånn.

Men da var vi endelig kommet til det året jeg fyller 18 år. 18 år, tenk dere det, er ikke mange dager igjen nå, siden jeg er januarbarn. Synes ikke det er så lenge siden jeg gikk i barnehagen jeg.

Jeg har planer om at 2012 skal bli det beste året på lenge. Men man vet jo aldri, hver gang jeg har store forhåpninger til noe, så ender det helt motsatt en hva jeg hadde forventet fra starten av. Men i år skal jeg prøve å bli mere positiv til livet og ta i mot det gode det har å by på.

I år skal jeg akseptere det faktum at jeg er bifil, tilbringe mere tid med venner, nyte livet mere, ikke være redd for å forelske meg, være meg selv og ikke minst ikke gi opp. Skal også dra på flere turer med venner, vi får jo forhåpentligvis lappen i år :)

God jul allesammen! Da var alle pakkene under treet og maten snart ferdig. Kjolen, høyhælene, sminken og løsneglene er på og jeg er ferdig pyntet og klar til å feire jul med familien. Håper alle sammen får en super jul og koser seg masse ! <3

Herregud, har vært så mye stress for tiden med skole, vasking, kjøp av julegaver osv. Husker når jeg var yngre, da var adventstiden så rolig og koselig. Nå er det bare stress. Teller ikke ned dager til jul engang. Ikke har jeg fått julestemning heller. Jaja, når man har mye å gjøre så går jo tiden fort, plutselig er det julaften, trenger ikke å gå og vente og telle ned dager liksom. Men gud hvor godt det skal bli med juleferie, er helt utslitt jeg.

Emotionally: I'm done.
Mentally: I'm drained.
Spiritually: I'm dead.
Physically: I smile.

Har forelsket meg helt i denne sangen. Den har så fin tekst!

Elsker slutten på sangen:
So tell that someone that you love
Just what you're thinking of
If tomorrow never comes